Barcelona

1994 / Film
15. april 2012
4/5

Siden 1990 har Whit Stillman laga fire filmer. Barcelona er den andre filmen, og vi får et gjensyn med Taylor Nichols og Chris Eigeman som var med i Stillman-debuten Metropolitan fra 1990.

Vi er i Barcelona der Ted Boynton (Nichols) jobber som salsmann for et amerikansk firma. Ted er stiv og veldig opphengt i å snakke, meine ting og følge rare prinsipp. Så dukker fetteren Fred opp (Eigeman), som tross i befaltittelen fra marinen er en frilynna person. Fred sitt besøk vil snu opp-ned på livet til Ted og hans forhold til kvinner.

For meg blir filmene til Stillman som et godt alternativt tillegg til 1980-tallets Woody Allen. Det handler om god dialog og folk med meiningar. Oppå det hele er det gjerne en kjærlighethistorie. Noen av karakterene er litt rare, hovedpersonen kan, vi jeg strekk det langt nok, minne litt om den typiske Woody-karakteren. Humoren ligg derimot lengre unna, og er ikke fullt så direkte som hos Woody Allen.

Barcelona traff meg ved å bruke byen som bakteppe. Det er en nydelig by som her blir brukt for å skape stemning og gjøre oss til turistar. Som en egen karakter hindrar byen oss i å ha kontroll. Som plass for filmens handling føles alt midlertidig. Mest av alt er det en vag mystikk rundt Barcelona, som er vanskelig å sette fingeren på.

I blant kan samtalene i Barcelona vippe over mot det kjedelige. Det som hindrar filmen fra å bli kjedelig med dei er at innholdet i samtalene i stor grad speiler hvem dei er. For mye prat er tett knytt til personligheten til en karakter. Med andre ord bidrar også repetisjonane av tidligere ytra meiningar nok en gang til å styre filmen framover.

Ellers har filmen fin flyt. Vi Ted og Fred over et kortere tidsrom, dei forandrer seg som personer, en endring som alltid er lett å akseptere.

Barcelona 1994 plakat - Filmdagbok