Near Dark

1987 / Film
4. januar 2011
4/5

Lenge før Twilight, True Blood og andre hippe vampyrgreier, på et tidspunkt da Angela Sommer-Bodenburg fremdeles gav ut bøker om Den lille vampyren og Peter Cushing levde, lykkast Kathryn Bigelow med den vanskelige andrefilmen.

Near Dark er en film som er en film. Den er verken for lite til å bli god, heller ikke mer enn god underholdning på halvannen time. Men den holder seg innenfor rammene sine og prøver aldri å bli mer enn en film. Bill Paxton stikk av med gullmedaljen etter sin beste prestasjon hittil, rett nok som jeg har vært vitne til, og kaprar en plass på listen over dei kulaste fyrane fra 1980-tallsfilm som vampyren Severen.

Det er ikke Paxton, med Adrian Pasdar som har hovedrollen, en fyr flere kan ha sett som Nathan Petrelli i serien Heroes. Her er Pasdar omtrent like uheldig som i møte med Sylar i Heroes, da rollefiguren hans, Caleb, blir biten av en søt vampyrjente. Oppfølginga med å bli kidnappet av en sprø gruppe med vampyrer hun held i lag med, og tvunget til leve nattelivet med dreping og faenskap, er ikke dårligere.

For vampyrane i Near Dark er det ikke bare innstinktet som driv dei, men en rein og skjer drapslyst som ferskingen Caleb har problem med å tilpasse seg. I så måte er det en gjeng psykopatar vi følger, der ritualet i drepinga er like mye vekta med god fantasi og poetisk brutalitet som å skaffe nødvendig føde.

Mangel på original historie og et ikke fullt så fantastisk skuespill betyr lite når alt kommer til alt. Near Dark er virkelig skiten og blodig, og dette står i god stil med den mørke humoren. Jeg vil i til slutt få anbefalt filmen til vampyrinteresserte.

Near Dark 1987 plakat - Filmdagbok