1922 er ein av dei filmane du tenkjer eller håpar kjem til å bli betre undervegs, men aldri blir det. På nokre stader verka det å byggja seg opp moment, men filmen leverer aldri. På fleire stader i filmen slår eg han nesten av, men han tykte å halda merksemda mi akkurat nok til at eg klarte å sjå han fram til slutten.
Eg trur nokon kan gleda seg over denne filmen. Det er ein særeigen film. Thomas Janes skodespel og skildring av den vanskelege rolla Wilfred James var god. Men når alt kjem til alt er denne filmen sakte og vanskeleg å sitja gjennom. Det trur eg òg at andre vil oppleve.