Hopp til hovedinnhold
Plakat for 22 July (2018)

22 July

Film
3

Den første halvdelen av 22 July er godt gjennomført, men eg saknar noko i måten filmen skildrar terroren på. Det er mykje framdrift. Likevel får eg ikkje nok av kjensla av frykt og forvirring som eg meiner ei slik historie treng.

Paul Greengrass følger terroråtaka i Oslo og på Utøya og det som kjem etterpå. Filmen gir mellom anna plass til den overlevande Viljar Hanssen (Jonas Strand Gravli) og arbeidet med å kome vidare etter skadane. Han handlar også om rettsoppgjeret og korleis samfunnet svarar på terroren.

Det er ikkje mangel på alvor i materialet. Problemet for meg er at framstillinga innimellom verkar for kalkulert. Eg ser korleis filmen er sett saman, og at han fører oss frå den eine delen til den neste. Eg kjenner mindre av kor uoversiktleg situasjonen må ha vore for menneska som stod i han.

Peter Bradshaw meiner på The Guardian (theguardian.com) at filmen spreier merksemda for mykje. Det er eit anna poeng enn mi innvending, men dei heng saman. Når filmen skal gi oss oversikt over mykje, kan det bli vanskelegare å bli verande i opplevinga til dei som ikkje hadde noka oversikt.

Eg synest altså delar av filmen er vellukka. Han kjem raskt i gang, og det er mykje som er godt gjort i den første delen. Samtidig er god gjennomføring ikkje det same som at skildringa treffer fullt ut. For min del blir 22 July ein film med kvalitetar, men med ei avstand til terroren som eg ikkje heilt kjem forbi.