
3000 Miles to Graceland
Fem kriminelle kledd som Elvis Presley ranar eit kasino under ein Elvis-imitatorkonferanse. Usemjer om kva dei skal gjere med pengane, gir alvorlege konsekvensar i denne actionkomedien med Kevin Costner og Kurt Russell.
Filmen kan delast i tre nokså jamne delar. Den første delen er den aller beste som involverer det smart planlagde og ganske unike ranet med komedie i rikeleg forsyning. Kurt Russell gjer ein så overtydande Elvis-imitasjon at uvitande gjester på kasinoet stadig komplimenterer han på det, og til og med ber han om å signere ei plate.
Den andre delen har mindre futt, men er engasjerande i sin eigen rett når Kurt Russell knyter band med den forlatne sonen av ei kvinne han hadde eit eingongsligg med for lenge sidan. Sonen er spelt av David Kaye, og er overraskande frekk og rask, og kjemien hans med Kurt Russell verkar ekte.
Filmen byrjar å bli litt lang i den tredje delen, då med tankelaus handling i rikeleg forsyning. Og på grunn av ein karakter som utruleg held fram trass i å vere såra og skoten. Den oppsiktsvekkande slutten er heller ikkje heilt rett.
Dette er ein betre film enn eg hadde forventa. Det kan vere sant at filmen fell frå kvarandre når han utviklar seg. Karakterutviklinga til sonen er spesielt interessant, då han går frå å etterlikne Jesse James og spela lovlaus, til faktisk å verte ein lovlaus, eller assistenten til ein lovlaus, i løpet av filmen.
På Wisdom Eye Blog (wisdomeyeblog.blogspot.com) blir plasseringa av ranet rekna som eit problem. Skribenten ønsker meir oppbygging og meiner filmen sidan spreier seg over for mange ulike innfall. Eg likar opninga betre, men kjenner att at det heile mistar retning etter kvart. Når det beste innslaget alt er over, må forholdet mellom personane bere meir av resten. For meg gir samspelet med guten noko tilbake, sjølv om den siste delen blir vel lang og tankelaus.
