
5 to 7
5 to 7 er ei kjærleikshistorie eg likar godt. Det er ein vakker film, og han fungerer som eit ønske om noko mange sikkert kunne tenke seg å finne sjølve. Samtidig er det noko hjarteskjerande ved måten dette ønsket møter verkelegheita på.
Brian Bloom (Anton Yelchin) er ein ung forfattar i New York. Han møter Arielle (Bérénice Marlohe), ei gift fransk kvinne som kan treffe han mellom klokka fem og sju. Det er ramma rundt forholdet. For han blir det etter kvart vanskeleg å nøye seg med akkurat den plassen han har fått.
Eg likar at filmen gir forelskinga rom. Han let oss forstå kvifor dette kan bli noko me vil halde fast ved, sjølv om ordninga har grenser frå starten av. Då får også det vanskelege ved forholdet meir betydning. Det er ikkje berre ei praktisk hindring som må løysast.
Christopher Gray er meir skeptisk til ønskedraumen på Slant Magazine (slantmagazine.com), men meiner at den varsame tonen og samspelet mellom hovudrollene gir filmen sjarm. For meg er sjølve ønskebildet ein del av kvaliteten. Ein film kan vise noko me lengtar etter, utan at eg må tru at livet vanlegvis legg seg like fint til rette.
Det som gjer historia så god for meg, er at ho ikkje berre handlar om å finne lykka. Ho handlar også om kva ein gjer med henne når me har funne henne. Eg opplever avslutninga som ei oppmuntring til å ta vare på det gode me får, utan at eg treng å røpe korleis filmen kjem dit.
Eg sit igjen med ei kjærleikshistorie som både er fin å sjå og som gir noko å tenke på etterpå. Det hjarteskjerande tek ikkje bort verdien av det som har vore. Det er mykje av grunnen til at 5 to 7 fungerer så godt for meg.
