
A Charlie Brown Christmas
Mitt første møte med gjengen i Knøttene. Eg tykker godt at eg får med meg mange av tinga som utgjer denne serien. Det fell likevel ikkje meir enn sånn akkurat passe i smak. Både denne og andre eldre animasjonsfilmar har nok så sterke røter i juletradisjonar at det kan vere vanskeleg å hente ut kritikk av mange sine skriv om filmen.
Charlie er deprimert og ser ikkje poenget med jula, det har litt med kommersialisering av jula å gjere, men meir med at Charlie er den type person som klagar. Sally prøver å hjelpe han ved og gjere han til ansvarleg for juleførestillinga, noko som endar i kaos då både han ikkje har det som skal til, og resten av ungane har dårleg konsentrasjon.
Det skjer for lite her til at det blir artig. Eg klarar ikkje å sjå den store gleda i å vitne håplause ungar som ikkje gjer anna enn å gjenta seg sjølv i over ein halvtime. Utan humor er det derimot ikkje, eg synest blant anna at Snoopy er ein komisk hund og det er ikkje å nekte for at nokon av dei andre ungane òg glimtar til. Ein ny favoritt blant julefilmar vil eg likevel måtte sjå vidare etter.
Den vaksne tilskodaren finn meir å kjenne seg igjen i på Clayton’s Cinema Countdown (cccmovies.blogspot.com). Omtalen meiner uroa til Charlie Brown blir meir forståeleg når kjøpepress og juleførebuingar tek plass, og at jazzmusikken og humoren omsluttar ei sterk kjenslemessig kjerne. Eg blir ikkje like engasjert av denne uroa. Snoopy kan framleis få meg til å le, men opplegget rundt juleframsyninga blir for stilleståande og gjentakande til å vinne meg over.
