
A King in New York
Eg har ikkje sett mykje av dei seinare filmane til Charlie Chaplin før i det siste. A King in New York er hans siste hovudrolle, og ein festleg komedie. Han står dessutan bak langt meir enn rolla si.
Kong Shahdov (Charlie Chaplin) flyktar frå ein revolusjon og kjem til New York. Der møter han reklame, fjernsyn og eit samfunn med sine eigne merkelege reglar. Eit nytt liv blir grunnlag for satire over byen og tida han kjem til.
Det er imponerande kor mykje Charlie Chaplin har gjort sjølv. Regi, manus, produksjon, musikk og hovudrolle. Det er relevant her fordi filmen så tydeleg samlar arbeidet til éin person. Eg har òg glede av komikken, sjølv om totalen blir meir grei enn stor.
Roger Ebert meiner på RogerEbert.com (rogerebert.com) at dei sosiale observasjonane fungerer betre enn dei lange politiske talane. Han opplever filmen som meir håpefull enn bitter. Det gir eit perspektiv på korleis satire kan vere festleg utan berre å uttrykke sinne.
Dette var eit greitt møte med ein sein Charlie Chaplin. Eg får nok moro til å vere nøgd med å sjå vidare i denne delen av filmane hans.
