Hopp til hovedinnhold
Plakat for À plein temps (2022)

À plein temps

Film
3

Det er mykje som må gå opp i kvardagen i À plein temps. Ein jobb, to barn, reisevegen og forsøket på å få noko betre. Filmen er god til å få fram frustrasjonen når det nesten ikkje finst plass til å endre noko.

Julie (Laure Calamy) er åleinemor og arbeider på eit hotell i Paris. Ho bur eit stykke unna og er avhengig av transport som ikkje alltid fungerer. Samtidig prøver ho å få ein ny jobb som passar betre med utdanninga hennar. Eit intervju må pressast inn i ein kvardag som allereie er full.

Det er eit drama om praktiske problem som får store konsekvensar. Ho kan ikkje berre velje seg meir tid. Det som burde vere ei moglegheit til å komme vidare, blir også noko som gjer situasjonen vanskelegare medan ho prøver.

Peter Sobczynski framhevar på RogerEbert.com (rogerebert.com) korleis klippinga og musikken gir kvardagen ei spenning som minner om ein thriller. Han meiner forma gjer stresset lett å kjenne igjen.

For meg er det nettopp frustrasjonen og håpløysa som kjem godt fram. Historia treng ikkje ein uvanleg katastrofe for å gi mennesket i sentrum meir enn nok å handtere.