
A Time to Kill
I Joel Schumacher sitt to og eit halvt time lange drama, blir me vitne til ei intens oppbygging og utføring av ei rettsak der rase står sentralt. Temperaturen er høg, karakterane sveittar, men den overordna spenninga kjem meir frå innhaldet enn det visuelle.
Filmen held meg engasjert gjennom ei spennande forteljing, men det er den uventa vendinga i dei fem eller ti siste minuttane som kastar skygge over opplevinga. Eg håpa på ein viktig bodskap om det viktige ved fakta og ei rasjonell vending i handlinga. Dessverre vel filmen kjenslekortet.
Skodespelarprestasjonane er solide, og Joel Schumacher lykkast i å skape eit driv som held publikum engasjert gjennom heile filmen. Dialogen er skarp, og karakterane utviklar seg på ein måte som gjer dei meir enn berre brikker i rettssalsdramaet.
Filmen tar seg tid til å utforske dei komplekse sidene av rasisme, men det er den manglande merksemda til fakta og den sentimentale slutten som gjer at den fell flatt. Meistringsnivået i å balansere emosjonell appell og intellektuell substans kunne vore betre.
Problemet med kjenslene som argument blir òg teke opp av Kinetoscope Film Journal (kinetoscope.org). Omtalen rosar skodespelarane, men meiner filmen satsar på sentimentalitet framfor å undersøke dei moralske spørsmåla rundt hemn og sjølvtekt. Det ligg nær innvendinga mi mot avslutninga. Ei engasjerande rettssak blir mindre interessant når filmen ønsker eit kjenslemessig svar meir enn eit gjennomtenkt eit.
Alt i alt er filmen eit solid rettssalsdrama, men han manglar den nødvendige djupna for å løfte seg til eit meisterverk. Sluttscenene, der kjenslene overstyrer fornufta, etterlet ein bismak som reduserer den samla påverknaden.
