Hopp til hovedinnhold
Plakat for Adaptation. (2002)

Adaptation.

Film
4

Adaptation. er ein film som får meg til å tenke. Det er ein film som på same tid handlar om å skrive film, å vere menneske, og å rote seg vekk i eigne idear. Han ser veldig innover på seg sjølv, men ikkje på ein irriterande måte. Det er det som er moroa.

Nicolas Cage gjer ein imponerande innsats i rolla som både Charlie og Donald Kaufman. Den eine er usikker, nevrotisk og full av skrivesperre. Den andre er energisk og ukritisk.

Filmen vekslar mellom fakta og fiksjon, og lagar ei underhaldande forteljing av ei bok om ein orkidetjuv. Ei bok som visstnok ikkje har ei skikkeleg handling.

Eg vart oppslukt av filmen som er både smart og sår på same tid. Han seier noko om det å lage kunst, men blir ikkje for tørr. Og så er det heile sydd saman på så bra vis. Det sat godt til slutt, sjølv om det er spesielt. Eg trur denne hadde blitt betre om eg såg han ein gong til.

Don Perlgut på Don Perlgut’s Blog (donperlgut.wordpress.com) meiner fantasien held filmen frå å bli eit sjølvoppteke prosjekt. Han rosar òg korleis Nicolas Cage skil tvillingane frå kvarandre, men er mindre nøgd med den seine vendinga mot vald. Der opplever eg heilskapen som betre samanføyd. Det er likevel interessant at ein så leiken film kan ha eit sluttparti som krev meir av velviljen. For meg blir det spesielle ein del av gleda, framfor noko som stenger meg ute.