
Afterschool
Afterschool er ein uvanleg film som verken vil underhalde eller kome med ei klar melding, men som prøver å gi deg uro og mane til refleksjon. Historia krinsar rundt Rob, ein elev ved ein eliteskule. Han filmar to klassekameratar som døyr av overdose. Filmen har ein distansert stil, ofte med stilleståande kamera, lange scenar og eit ubehag.
Det er noko ved denne avstanden. Det blir ikkje mange kjensler involvert. Men me får observert. Filmen behandlar ungdom, isolasjon og korleis teknologi gjer oss tilgjengeleg, men på sett og vis også mindre tilgjengeleg.
Uansett blir det tungt å halde interessa når alt flyt i eit seigt tempo. Det meste av handlinga får ein avstand som senkar engasjementet.
Avstanden er ein større styrke for skribenten på J. J. Murphy on Independent Cinema (jjmurphyfilm.com). Han meiner den nesten kliniske forma passar til ungdommane og forholdet deira til bilete, og rosar kor konsekvent filmen held fast ved uttrykket sitt. Eg ser også at stilen har ein funksjon. Problemet er at det å forstå avstanden ikkje alltid gjer det lettare å halde interessa gjennom dei lange scenene.
Likevel er det noko her. Skodespelet, særleg frå Ezra Miller i hovudrolla, gjer inntrykk. Og filmen etterlet seg ei uro. Det er ikkje ein film for alle, men eg kan ikkje seie at det er ei likegyldig oppleving heller.
