
Aladdin
Aladdin er ein fargerik og påkosta nyversjon av den klassiske Disney-filmen. Han klarer delvis å stå på eigne bein, men det er òg lett å merke at magien frå originalen ikkje er med. Will Smith gjer ein artig innsats som Genie. Det er ei bragd i seg sjølv.
Will Smith får òg ros frå Daniel Tessier på Immaterial (danieltessier.blogspot.com). Han meiner Will Smith gjer anden til sin eigen, og likar særleg når figuren får menneskeleg form. Der kjenner eg att mykje av sjarmen. Tessier finn likevel både betre kjemi og ein meir overtydande Jafar enn eg gjer. Dei store fargane og songane er ikkje heilt nok til å gi meg den same begeistringa.
Mena Massoud og Naomi Scott er sjarmerande som Aladdin og Jasmine, men kjemien manglar litt mellom dei. Spesielt i dei scenene der det verkeleg burde ha vore. Historia følger stort sett originalfilmen tett, med nokre små oppdateringar for å vere tilpassa notida. Dette fungerer heilt greitt, sjølv om det kan opplevast som litt påtatt.
Det visuelle er stort og glitrande, men dataanimasjonen varierer for mykje. Det svingar frå imponerande til altfor kunstig, slik at eg bryr meg om det. Jafar som skurk er ikkje spesielt truande. Han framstår som noko anonym, og det gjer alt mindre spennande.
Alt i alt er dette ein underhaldande film som mykje som skjer i. Han er lett å like, men ikkje meir. Som nyversjon ser han flott ut, men manglar magien som gjorde teiknefilmen minneverdig. Ein fin film, men ingen klassikar.
