
All the President's Men
Kjensla av å vere midt i eit redaksjonsmiljø på 1970-talet er noko av det som gjer dette til ein levande film. To journalistar prøver å nøste opp i noko som verkar stort. Historia er kjend, men spenninga ligg i korleis dei jobbar seg fram. Her får me eit spel mellom truverdige kjelder og direkte løgner.
Robert Redford og Dustin Hoffman gir liv til Woodward og Bernstein. Me får sjå dei famle etter sanninga, krangle og samarbeide.
Av og til verkar det som at filmen dveler litt for lenge i nokre stunder. Og slutten kjem brått. Når journalistane sitt arbeid er gjort, er også filmen ferdig. Dette er ei god skildring av grundig arbeid, og korleis det med staheit kan utgjere noko.
Kor lenge skal me følge journalistane frå eitt spor til det neste? Steve Pulaski på Steve Pulaski (stevepulaski.com) meiner den detaljerte skildringa av redaksjonsarbeidet er både den største styrken og ei svakheit ved filmen. Han finn likevel noko vakkert i telefonane, blindspora og rotet. Det set ord på kvifor eg både kan kjenne at filmen dveler og bli oppslukt av det grundige arbeidet.
