
Alphaville, une étrange aventure de Lemmy Caution
Det er litt artig kor lite framtidsbyen Alphaville faktisk liknar noko som kan vere frå verdsrommet. Paris på 1960-talet er verdsrommet her.
Det heile vert ein merkeleg miks av film noir og science fiction. Men det utmerkar seg verken som det eine eller det andre.
Praten i filmen svingar mellom uforståeleg og det enkelt. Stundom er dialogen fullstendig utilgjengeleg. Eg sat lenge og prøvde å finne ut om filmen ville fortelje meg noko, eller berre ville leike seg med form og sjanger. Og eg blei aldri klok på det.
Den svarte og kvite bildeføringa er fin. Som ein serie stillbilete er dette pent å sjå på. Men så kjem det monotone og det utydelege og trekk meg ut av det å vere imponert. Kjensla av å vere vitne til eit eksperiment er sterkare enn kjensla av å følge ei forteljing. Og det kan jo vere greitt det, men var berre ikkje det eg var innstilt på.
Det er stilig å sjå på, men det er ein distanse til det som skjer, så eg blir ikkje engasjert.
På Upon Further Review (uponfurtherlook.wordpress.com) blir sjangerblandinga lesen som ein kommentar til samtida, der den framtidige byen med vilje liknar Paris. Skribenten meiner humoren og kjærleiken til film kjem tydelegare fram når ein gir slepp på vanlege sjangerforventingar. Eg kjem ikkje heilt dit. Eg kan sjå verdien i eksperimentet, men den stilige overflata gir meg framleis for lite å engasjere meg i.
