
Astérix le Gaulois
Det er noko sjarmerande med ein eldre Asterix-film, men denne slit med å halde på interessa mi. Animasjonen er grov og enkel, utan detaljrikdomen og den livlege stilen frå teikneseriane. Fargane er matte, og rørslene verkar stive, nesten som eit hastverksarbeid. Det er ikkje noko stort problem at filmen er nedtona, men når tempoet går sakte og bilda ikkje gir særleg glede, passar det ikkje humoren til Asterix.
Det hjelp lite ikkje at lydsporet også trekk ned opplevinga. Stemmarbeidet er lite engasjerande, Musikken set sjeldan tonen for humor eller spenning. Historia er den frå det første Asterix-albumet. Men utan den kvikke dialogen og den lune humoren som gjer Asterix-verda til noko eige, fell mykje av moroa bort.
Eg forstår at dette er starten på noko større, men det er vanskeleg å sjå på denne som noko meir enn middelmåtig. For dei som er glade i Asterix, kan det vere interessant å sjå korleis den første filmatiseringa var, men som filmoppleving i seg sjølv står han ustødig.
Det enkle uttrykket har større sjarm for skribenten på Simbasible (simbasible.com), som meiner filmen er undervurdert. Samstundes blir det peika på at enkelte ruter frå teikneserien får for mykje tid på lerretet, slik at rytmen blir svakare. Der kjenner eg att problemet mitt. Det som kan vere kjapt og morosamt på papiret, mistar noko når filmen dveler for lenge ved det.
