Hopp til hovedinnhold
Plakat for Batman Forever (1995)

Batman Forever

Film
2

Batman Forever er eigentleg ikkje så mykje dårlegare enn forgjengaren, Batman Returns. Han legg seg på å vere ein heilt grei film, har sine små irriterande sider og nok fart og spenning til å halde det gåande som underhaldning.

For å ta det positive først, er Val Kilmer ein meir karismatisk Bruce Wayne og har ei tøffare Batman-stemme. Tommy Lee Jones går verkeleg inn i rolla som Harvey Dent. Det er også ein god del fart her. Heile tida skjer det noko.

Robin blir vurdert heilt annleis på The Ace Black Movie Blog (theaceblackblog.com). Der er Chris O’Donnell sitt bidrag noko av det mest interessante, fordi valet mellom hemn og ei ny retning gir filmen kjensler og ein menneskeleg konflikt. For meg er han snarare ein del av irritasjonen. Når filmen likevel fungerer som enkel underhaldning, kjem det meir av farten og energien enn av at eg blir oppslukt av denne utviklinga.

Det negative er lette å finne fram til, ingenting er særleg djupt grunngitt. Nicole Kidman står for ein ganske flat karakterpresentasjon, kamera er ei overdriven etterlikning av dei førre filmane og framstår som rotete og uprofesjonelt. Lista er lang og blir lengre når Chris O'Donnell som Robin dukkar opp.

Likevel tykker eg dette gjekk heilt greitt i boks. Kanskje held Joel Schumacher actionen så godt i gang at eg ikkje tok meg tid til å gruble for mykje undervegs. Sett bort frå enkelte dårlege regival er heller ikkje essensen i historia så annleis enn tidlegare. Det synest eg talar til fordel for filmen. Du har dei klovneaktige skurkane på ene sida og Batman på den andre.

Hadde skalaen vore meir fleksibel, ville han nok hamna nærare 3/5. Denne er likevel svakare enn dei tidlegare filmane, som Batman og Batman Returns. Han verkar mindre smart og enklare sett saman.