
Black Beauty
Når Disney lagar film om eit barn og eit dyr, ventar eg ikkje først og fremst å bli overraska. Eg ventar ei historie som spelar på kjende kjensler. Black Beauty gjer omtrent det, med ei jente og ein hest som får mykje å seie for kvarandre.
Jo Green (Mackenzie Foy) har mista foreldra sine og kjem til onkelen, som arbeider med hestar. Der møter ho Beauty (Kate Winslet), ein villhest som også har blitt skild frå familien sin. Hesten har si eiga forteljarstemme. Slik blir forholdet skildra frå begge sider.
Det er den gjensidige verknaden som er det sentrale. Jenta får nokon å knyte seg til, og hesten møter eit menneske som prøver å forstå henne. Filmen bygger på eit velkjent grep, der tillit til eit dyr også blir ein måte å finne tilbake til noko i seg sjølv på.
Keith Noakes er ganske kritisk til klisjeane på Keith Loves Movies (keithlovesmovies.com). Samtidig ser han at filmen kan fungere for dei som er ute etter nettopp ei slik dyrehistorie. Det ligg nær forventninga mi. Eg går ikkje til denne filmen for eit uventa plott, men det kjende treng framleis å gi noko når det blir brukt.
For min del blir dette ein grei film. Han speler på dei gode, kjende notane og gir forholdet mellom jenta og hesten den plassen det skal ha. Det er kjensleladd, slik ein kunne rekne med. Eg sit likevel ikkje igjen med at filmen gjer noko særleg nytt med materialet.
