
Blind
Blind frå 2017 prøver å vere ein stemningsfull romanse, men landar litt midt på treet. Filmen har eit erfarent skodespelarpar i Alec Baldwin og Demi Moore, og mykje av det som fungerer, kviler nettopp på deira samspel. Alec Baldwin spelar ein blind forfattar med bitande replikkar, medan Demi Moore blir sendt til samfunnsteneste etter ektemannens lovbrot. Slik byrjar historia deira.
Det ligg eit hint av spenning i bakgrunnen, men det blir aldri hovudfokus. I staden held filmen seg på eit trygt spor, der to menneske i kvar si livskrise sakte utviklar ei form for kjærleik. Dette kunne blitt djupt rørande, men manuset er litt for slapt og føreseieleg til å skape dei verkeleg sterke augeblikka. Nokre historiar på sida, som den unge skribenten som får hjelp av Alec Baldwin, får for lite plass og blir for svake.
Det heile er likevel ein fin film med fine musikkinnslag, eit stilreint uttrykk og ei roleg framdrift. Noko slikt kan fungere fint på ein søndagsettermiddag. Blind overraskar ikkje, men det er heller ikkje ein film du angrar på å ha sett. Ein romantisk film som er meir søt enn rørande.
Den føreseielege historia blir langt meir øydeleggande for Joshua Price på Film Fanatic (criticalfilmsuk.blogspot.com). Han meiner at dei velkjende klisjeane tek bort spenninga, og at skodespelarane får for lite å arbeide med. Eg er meir velvillig til det rolege samspelet mellom Alec Baldwin og Demi Moore. Men innvendinga mot eit slapt manus er lett å kjenne igjen, sjølv om filmen fungerer betre som lett søndagsunderhaldning for meg.
