
Blue State
Ein amerikansk demokrat portrettert av Breckin Meyer flyktar til Canada etter presidentvalet i 2004. I selskap med vakre Anna Paquin.
Eg likar ikkje Breckin Meyer i denne filmen. Som ofte i tidlegare filmar så er rolla hans ei blanding av tilbakelent og uengasjerande, når han verkar å gå for stressa og engasjert. Det er vrient å forklare, men eg kjøpte ikkje han i Blue State.
Historia er heilt grei, sjølv om ho manglar ei tydeleg stemme. Kva er poenget? Sjølvrealiseringa er det forsøk på, men det blir ikkje ei stor greie. Kjærleikshistoria verkar berre å vere obligatorisk, framfor viktig.
Men eg likte Anna Paquin.
Samspelet fungerer betre for skribenten på Ed’s 21st Century Movie Review (eds-21st-century-movie-review.blogspot.com) enn for meg. Der får både Breckin Meyer og Anna Paquin ros for kjemien, og den romantiske komedien blir omtalt som finstemt. Eg klarte ikkje å sjå forbi problemet med hovudrolla på same måte. Når eg ikkje kjøper Breckin Meyer, hjelper det berre eit stykke at eg likar Anna Paquin.
