
Bohemian Rhapsody
Eg blei positivt overraska over Bohemian Rhapsody. Eg hadde sett føre meg ein ganske standard film om livet til ein musikar. Her var det meir energi og driv enn eg hadde venta, og eg blei med heile vegen.
Filmen følger Freddie Mercury (Rami Malek) og Queen på vegen frå starten til eit liv med store konsertar og stor merksemd. Musikken blir skapt, bandet finn plassen sin, og privatlivet blir ein del av historia rundt det som skjer på scena.
Det er ikkje uvanleg at ein musikarbiografi har kjende songar å støtte seg på. Likevel er det forskjell på å spele dei av og å få ein film til å leve. For meg er det framdrifta som gjer at dette blir noko meir enn den vanlege rekka med viktige hendingar.
Torstein Ryen-Pettersen framhevar på Filmkikk (filmkikk.no) at filmen er best når musikken får fylle bildet og lyden. Han blir mindre engasjert i privatlivet mellom høgdepunkta. Eg held betre på interessa gjennom heilskapen, men skjønnar at musikken er ein viktig del av krafta her.
Eg blei rett og slett meir involvert enn eg hadde trudd. Det er godt når ein film møter ei nokså avgrensa forventing og klarar å gjere henne til glede over det som faktisk skjer på skjermen.
