
Boogeyman
Boogeyman starta ganske greitt. Så kom det eg best kan kalle snørrklysa eller sengemonsteret, og eg hadde lyst til å velte ut av stolen i protest. Det er fælt kor dårleg eit lovande utgangspunkt kan bli.
Ein mann kjem tilbake til barndomsheimen og må møte frykta som har følgt han sidan faren forsvann. Barry Watson har hovudrolla. Skap og mørke rom blir stader der noko kan vente.
Ramma kan fungere for skrekk. Det at me er redd for det ein ikkje kan sjå, gir filmen noko å starte med. Men det hjelper ikkje når det som kjem seinare, får meg til å reagere på kor dårleg det er framfor å bli skremd.
Meldinga på ScareTissue (scaretissue.com) meiner effektane prøver å dekke over eit svakt manus. Skribenten finn enkelte kreative overgangar, men lite skrekk i heilskapen. Det samsvarar med at starten gir eit håp resten ikkje innfrir.
Kanskje filmen nesten går an å drepe tid med. Men det er også alt eg kan gi han. Eg fekk mykje mindre ut av dette enn opninga lova.
