
Boundin'
Det finaste med Boundin’ er sauen som mistar sjølvtilliten saman med ulla. Eg likar denne vesle forteljinga, sjølv om musikken og rima aldri heilt slår an hos meg.
Ein sau dansar fornøgd rundt på høgsletta. Så kjem nokon og klipper han. Utan den flotte pelsen føler han seg ikkje lenger like mykje verd. Ein hjelpsam skapning, ein hare med gevir, prøver å vise han ein annan måte å sjå seg sjølv på.
Pixar gir denne enkle historia eit vakkert uttrykk. Det trengst ikkje eit stort persongalleri eller mange hendingar for å gjere den vesle nedturen forståeleg. Når sjølvtilliten forsvinn, blir også rørsla som tidlegare var så naturleg, vanskelegare.
På Film Reviewer Jr. (thefilmguystash.blogspot.com) får nettopp rima ros for å gli lett utan å verke påtvinga. Der skil me lag. Eg likar bodskapen og animasjonen betre enn måten forteljinga blir sungen og lesen på.
Det at forma ikkje treff meg heilt, øydelegg likevel ikkje filmen. Her er nok å glede seg over i ei historie om å finne fotfestet igjen. Sauens verdi kan heldigvis ikkje målast i ull.
