
Bury My Heart at Wounded Knee
Bury My Heart at Wounded Knee fortel historia til indianarane på 1860- og 1870-talet, om deira overgang frå tradisjonell levemåte til å leve i reservat.
Det er ei forteljing som prøver å sette lys på dei dårlege sidene ved det som skjedde, og tilsynelatande prøver å unngå eit einsretta perspektiv.
Det er såleis eit interessant innblikk i ein del av historia eg ikkje kjenner så mykje til. Det er ikkje den dystraste framstillinga, men innhaldet er alvorleg nok.
Det er særleg dei menneskelege motsetningane som kan gi denne historia tyngd. Andrew D. Wells på A Penny in the Well (apennyinthewell.blogspot.com) trekker fram korleis Adam Beach spelar ein mann som er splitta mellom ulike verdiar. Han rosar også at Sitting Bull ikkje blir framstilt som feilfri. Det passar med inntrykket mitt av ein film som prøver å gi plass til fleire sider ved karakterane, utan at alvoret forsvinn.
Laga for HBO er dette strengt tatt ein tv-film, men med høg produksjonskvalitet. Du merkar at budsjettet strammar på nokon delar, som i kampscenene, men det er berre flisespikkeri. Filmen har solid skodespel og ei god lengd, og er nesten upåklageleg.
Ein av dei tinga eg er mest kresen på når det gjeld film er i kva grad han held eit høgt nivå heile vegen, eller er kjedeleg innimellom. Bury My Heart at Wounded Knee er litt kjedeleg innimellom, men det er heldigvis ikkje ofte og det blir min einaste kritikk. Det er mykje anna eg kunne ha nemnt, men det blir feil å laste denne filmen for noko han ikkje er meint å vere.
