
But I'm a Cheerleader
But I'm a Cheerleader har eit tema som er meir interessant enn mykje av filmen rundt det. Eg får ikkje særleg glede av store delar av komedien. Heldigvis har han nokre gode komiske stunder som hjelper.
Megan (Natasha Lyonne) blir sendt til ein leir som skal få homofile ungdommar til å bli heterofile. Ho må finne ut kva ho sjølv føler, medan dei vaksne rundt henne alt meiner dei har svaret. Filmen bruker dette som grunnlag for satire.
Det kan vere vanskeleg å vekse opp når andre ikkje vil godta kven me er. Det gir historia noko å arbeide med, og eg forstår at filmen kan treffe godt hos folk som er ekstra interesserte i temaet. Men temaet aleine gjer ikkje komikken betre.
Roger Ebert er meir positiv på RogerEbert.com (rogerebert.com). Han ser ein klønete, men varm og oppriktig film, og meiner satiren lykkast oftare enn han feilar. Eg finn færre gode stunder, men er einig i at filmen har noko å formidle.
Det blir ei blanda oppleving. Eg likar at filmen tar opp dette, og eg ler av enkelte innslag. Resten gir meg ikkje like mykje.
