
Carriers
Fire unge vaksne køyrer gjennom eit ørkent landskap i håp om å finne ein trygt stad ved kysten. Verda har falle saman etter eit virusutbrot. Reglane dei må følge som reisande er strenge. Hald avstand. Ikkje hjelp andre. Ikkje ta sjansar. Men reglane blir sett på prøve når dei møter ein far og dottera hans langs vegen.
Carriers følger denne gruppa gjennom fleire møte med andre overlevande. Kvar gruppe har sine behov og motiv.
Det er ikkje store hendingar eller action som driv filmen framover. Mykje handlar om det som skjer mellom karakterane. Om kven som bestemmer. Om kven som held på håpet. Om kva som skjer når tillit blir broten.
Mykje av filmen handlar om å halde seg i live. Når filmen sluttar, sit eg att med ein tanke om det menneskelege mellom dei i filmen.
Matt Barone på Theater of Mine (theaterofmine.wordpress.com) legg vekt på at filmen lar menneskelege val bere uhygga, framfor å fylle historia med valdelege opptrinn. Han skulle likevel gjerne hatt meir tid med personane før dei store vala kjem. Det er ein relevant innvending til ein film der forholda betyr så mykje. Det eg sit att med, er nettopp korleis overlevinga set det menneskelege mellom dei på prøve.
