Hopp til hovedinnhold
Plakat for Cat People (1942)

Cat People

Film
3

Cat People er ein film som går rett på sak. Det er ei 73 minuttar lang grøssarhistorie som ikkje brukar meir tid på seg enn det han treng. Irena er ei ung kunstnar frå Serbia som har busett seg i New York. Ho trur på ei forbanninga frå heimlandet sitt. Så giftar seg med ein amerikanar, men fryktar at fysisk intimitet skal forvandle henne til eit rovdyr. Det er eit underleg premiss, men filmen tar det på alvor.

Det som gjer Cat People interessant er mysteriet. Alt blir overlate til andtyding og fantasi. Det er skuggar og lydar. Eg ser ikkje mykje, men noko er gale. Filmen brukar lyset, skuggane og skumring. Det fungerer godt, eg blir aldri sikker på kva som faktisk skjer. Og då blir fantasien aktivert.

Antydingane får endå større ros av Van Roberts på Cinematic Revelations (vanscineblog.blogspot.com). Han meiner at tvetydigheita og det som ikkje blir vist, gjer filmen til eit meisterverk i tilbakehald. Eg er mindre begeistra for heilskapen, men skjønar vurderinga av forma. Skuggane og lydane gjer oss urolege utan at filmen treng å vise tydeleg kva me skal vere redde for.

Irena blir aggressiv når ho blir sjalu på mannen sin kvinnelege kollega. Det er ikkje eksplisitt vald eller skrekk, berre ei kjensle av at noko kan skje når som helst. Eg likar at Cat People er sparsam på den måten.

Det er ikkje ei historie som etterlèt eit djupt inntrykk. Han er enkel i oppbygginga si. Det er ikkje noko gale i det, men det betyr at filmen ikkje gir så mykje meir å tenke på når han er ferdig.

Ein kort film passar denne historia. 73 minuttar er akkurat passe til å bygge opp ei stemning, halde på merksemda og runde av med. Det er ein god film på sitt vis, verken meir eller mindre.