
Ce qui nous lie
Heimkomsten i Ce qui nous lie treff meg godt. Ein som har reist, møter dei som blei verande. Begge sider har levd vidare, men må no finne ut kva dei framleis har saman.
Jean (Pio Marmaï) kjem tilbake til vingarden i Burgund då faren blir sjuk. Søskena Juliette (Ana Girardot) og Jérémie (François Civil) har andre forhold til både staden og arbeidet. Etter kvart må dei ta stilling til kva som skal skje med familieverksemda.
Eg likar korleis dei personlege utfordringane heng saman med drifta. Vingarden er ikkje berre ein fin stad å legge eit familiedrama. Han gir dei noko konkret dei må avgjere og arbeide med. Det som har verdi som minne, må også fungere som forretning.
Sheila O’Malley rosar nettopp detaljane frå vinproduksjonen på RogerEbert.com (rogerebert.com). Ho meiner også dei tre hovudrollene får fram nærleiken mellom vaksne søsken, sjølv om ho er meir kritisk til delar av oppbygginga. Det er eit godt perspektiv på kvifor miljø og relasjonar må fungere i lag.
For meg er dette godt utført. Ce qui nous lie finn eit familiedrama eg bryr meg om, og ein stad som betyr noko for det som skjer.
