
Club Dread
Eg blei faktisk skremt innimellom av Club Dread. Det gjer han ikkje til ein skummel film. Han er også morosam av og til, men elles er dette stort sett elendig.
Eit tropisk feriested tilbyr fest, alkohol og underhaldning. Så byrjar ein drapsmann å angripe folk på øya. Filmen blandar feriestemninga med eit slasheropplegg og lar komikken få plass midt i drapa.
Det er altså mogleg å få både eit støkk og ein latter her. Problemet er kor mykje tid som går mellom dei stundene. Eg får for lite glede av heilskapen til at dei små innslaga kan redde filmen.
Roger Ebert er meir mottakeleg for tullet på RogerEbert.com (rogerebert.com). Han finn store latterar, men også dødtid medan alle ventar på neste hending. Eg kjenner best igjen ventinga, sjølv om enkelte innslag treffer.
Blandinga av komedie og grøssar er ikkje nok i seg sjølv. Eg vil ha meir ut av begge delar enn Club Dread gir meg.
