
Darkened Room
Musikken er det beste ved Darkened Room. Han har ei kraft eg synest resten av kortfilmen manglar. Det visuelle skuffar, og den store stemninga eg kunne ha ønskt meg, uteblir.
Ei ung kvinne (Jordan Ladd) sit i eit rom, medan ei anna (Cerina Vincent) snakkar til henne. Det som blir sagt, gir meg lite å halde fast i. Eg opplever det mest som tull, utan at dei merkelege replikkane gjer situasjonen interessant.
Det er ikkje nødvendigvis eit problem at ein kortfilm av David Lynch er vanskeleg å forstå. Men eg må få noko anna ut av han dersom meininga ikkje er til å gripe. Ei stemning, nokre bilde eller ein reaksjon som gjer at eg vil bli verande. Her synest eg ikkje han får nok til det.
Skribenten Will finn meir å like ved det digitale bildet på Letterboxd (letterboxd.com). Han meiner den grove videokvaliteten gir noko urovekkande, sjølv om han heller ikkje opplever filmen som heilt vellukka. Det er eit nyttig motstykke til reaksjonen min. Eg ser det same uttrykket, men blir meir skuffa enn uroa.
For min del blir musikken ståande som ein kvalitet ved noko eg elles får lite ut av. Som kortfilm gir dette meg knapt noko meining. Å sjå på det som videokunst gjer det heller ikkje særleg meir interessant. Det blir mykje å tolke og lite eg kjenner behov for å ta med meg.
