Hopp til hovedinnhold
Plakat for Dead Poets Society (1989)

Dead Poets Society

Film
3

Dette er ein film som lovar mykje, men som ikkje innfrir. Byrjinga er langsam, men ikkje av det kjedelege slaget. Både rollebesetning, miljøet for handlinga og den generelle stemninga gav meg i lag med den på førehand leste oppsummeringa av handlinga håp om ei inspirerande forteljing om urettferdig behandling og håp.

Dead Poets Society klarer ikkje å nå dit hen at eg blir inspirert av motet eller rørt av ulykkelege skjebnar. Robert Sean Leonard viser potensiale, elles er det ein bleik gjeng me vitnar. Peter Weir behandlar nok materiale for lett og ei middels filmoppleving speglar dette. Grei, men mangelfull film.

Det som skulle røre meg, treffer langt betre hjå Grant Watson på The Angriest (angriest.blogspot.com). Han rosar både oppbygginga som tragedie og det Robin Williams får fram i dei stillare scenene, utanfor undervisninga. Det er ei nyttig motvekt til mi oppleving av at Peter Weir behandlar stoffet for lett. Me ser den same vendinga mot alvor, men eg saknar kjenslene Watson finn der.