
Dear White People
Dear White People prøver å gjere raseproblematikk til satire, men eg synest han bommar på måten han gjer det på. Det som skal vere morosamt, blir ikkje særleg morosamt for meg.
Filmen følger svarte studentar ved eit amerikansk universitet der dei fleste studentane er kvite. Samantha White (Tessa Thompson) bruker eit radioprogram til å kommentere rasisme og livet på campus. Rundt henne finst ulike syn på identitet, tilpassing og kven som får definere miljøet.
Dette er eit utgangspunkt det burde vere mogleg å få mykje ut av. Eg får likevel lite att for humoren. Når den ikkje treff, blir heller ikkje framstillinga av konfliktane særleg vellukka for meg. Eg saknar ei tilnærming som gjer meg meir interessert i det filmen vil seie.
R. Kurt Osenlund les på Slant Magazine (slantmagazine.com) filmen som eit forsøk på å opne ein større diskusjon om rase og identitet. Det er eit interessant mål. Eg er mindre overtydd av korleis filmen går fram for å nå det, og eit godt tema veg ikkje opp for ein komedie eg ikkje ler av.
