Hopp til hovedinnhold
Plakat for Deep Impact (1998)

Deep Impact

Film
3

Første gong eg såg filmen var 10. oktober 1999. Så det å ha eit gjensyn nesten 26 år etter var vel eigentleg som å sjå filmen på nytt. Her er nokre tankar eg har om filmen.

Det er noko fint med slike filmar som prøver å kombinere stor katastrofe med små, menneskelege historier. Deep Impact frå 1998 høyrer med blant dei som prøver på akkurat det. Me får både dommedag på himmelen og kriser på bakken. Det handlar ikkje berre om å sprenge ein komet i fillebitar, men òg om å ta farvel, finne ut kva som betyr noko, og kanskje til og med tilgi.

Eg såg denne filmen, og sjølv om det er mykje som verkar litt stivt i både dialog og skodespel, så held han faktisk ganske godt stand som eit stille alternativ til meir actionprega katastrofefilmar. Det finst ei viss ro i måten han blir fortalt på, spesielt i historiene til astronautane. Sjølv om ikkje alle karakterane får like mykje kjøt på beina, så er det eit klart forsøk på å vere meir enn berre popcorn og dataanimasjon.

Det er det emosjonelle som sit igjen. Eg kjenner på det uunngåelege og tenker på kva me vel å gjere med tida me har att. Deep Impact er kanskje ikkje den mest spennande katastrofefilmen, men han har hjarte. Og det kjem ein ganske langt med.

Roger Ebert er mindre rørt på RogerEbert.com (rogerebert.com). Han meiner mykje følger den vanlege katastrofeformelen, og at familiehistoria til journalisten blir tungvint. Nokre replikkar og Morgan Freeman får likevel ros. Eg ser innvendinga mot formelen, men for meg veg kjenslene tyngre. Det menneskelege forsøket gjer meir inntrykk enn kor original handlinga er.