Hopp til hovedinnhold
Plakat for Démolition d'un mur (1896)

Démolition d'un mur

Film
2

Ein mur blir riven, og så blir han sett opp igjen ved at filmen går baklengs. Det er omtrent det Démolition d’un mur har å by på. Eg synest det er mest komisk, særleg med pianomusikken i versjonen eg såg.

Det enkle grepet må ha vore meir overraskande då filmmediet var nytt. Først viser kameraet eit arbeid som faktisk skjer. Så kan den same opptakinga plutseleg vise noko som ikkje kan skje. Mursteinar og støv blir sende tilbake dit dei kom frå.

Josh Keown framhevar nettopp baklengsvisinga som det interessante ved filmen på Letterboxd (letterboxd.com). Han er langt meir begeistra enn eg er, men eg forstår poenget. Det er eit lite eksempel på at film kan gjere meir enn å ta vare på det kameraet har sett.

For meg blir det likevel eit kort triks. Pianomusikken understrekar det komiske, men høyrer til framsyninga av stumfilmen, ikkje eit opphavleg lydspor frå 1896. Eg ser den historiske interessa og får eit lite smil av muren som reiser seg igjen. Det er ikkje mykje meir enn det.