Hopp til hovedinnhold
Plakat for Den brysomme mannen (2006)

Den brysomme mannen

Film
4

Eg hadde høge forventningar til Den brysomme mannen. Han var ein av dei norske filmane eg ikkje fekk med meg på kino, og dei gode omtalane gjorde ventinga lengre. Heldigvis var det noko å vente på.

Andreas (Trond Fausa Aurvåg) stig av ein buss og kjem til ein by der det meste ser ut til å vere ordna for han. Jobb, bustad og eit nytt liv ventar. Det er berre noko som manglar. Menneska rundt han verkar merkeleg likegyldige, også når det skjer ting som burde vekke sterke reaksjonar.

Allereie den aude staden der bussen stoppar, gir meg assosiasjonar til Paris, Texas. Men det er ikkje berre opninga som er flott å sjå på. Kameraarbeidet held eit roleg tempo gjennom filmen. I ein annan film kunne eg ha blitt utolmodig av det. Her gir det meg tid til å merke alt som skurrar i omgivnadene.

Eg likar særleg kor lite som blir forklart. Mykje må eg legge saman sjølv, ut frå det menneska seier og måten dei reagerer på. Den stive dialogen er ein del av dette. Ho kunne lett ha blitt eit problem, men fungerer fordi ho høyrer til i denne verda. Det ubehagelege ligg ofte i kor normalt alle oppfører seg.

Gergana May skriv om kravet om å vere lukkeleg på Establishing Shot (blogs.iu.edu). Ho les byen som eit samfunn der tilpassing går framfor personleg meining. Det gir ei retning til tomheita eg merkar hos menneska Andreas møter. Alt ser ut til å vere på plass, utan at livet dermed er særleg godt.

Filmen lar meg forstå nok til å bli engasjert, og held resten ope. Eg treng ikkje ei forklaring på kvar regel i byen. Det er meir interessant å sjå Andreas prøve å leve der.