
Det sociala arvet
Tysdag er dokumentardag, eller har iallfall vore det fleire av tysdagane denne hausten. På forelesingsplanen stod den tredje filmen i trilogien om Patric Gustafsson og Kenneth 'Kenta' Gustafsson av Stefan Jarl oppført. Det vil seie, Stoffa døydde i løpet av førre film, som eg saman med den første gjekk glipp av førre tysdag.
Synet her er retta mot den nye generasjonen, ungane til modsen frå 1968. Modsen var ungdomsopprørarane i Sverige, ein variant av hippiane. Stefan Jarl var skeptisk til korleis det skulle gå med ungane til modsen, men det viser seg at dei ikkje har nokon problem, faktisk heller stadig bra. Han er kanskje litt skuffa over at ungane har teke kommersialismen og materialismen så inn over seg, så kritiske foreldregenerasjonen var mot samfunnet.
Fredrik Fyhr på Fredrik Fyhr (fredrikfyhr.se) meiner filmen kjennest meir regissert og arrangert enn dei to førre. Han finn likevel mykje å sjå, særleg i spørsmåla som blir stilte mot slutten. Eg har ikkje sett dei andre filmane og kan ikkje samanlikne på same måte. Men eg set pris på dei spelefilmliknande grepa som gir denne forteljinga flyt og gjer det lettare å knyte seg til menneska.
Velfungerande dokumentarfilm med enkelte spelefilmelement som gir rom for ei enkel karaktertilknyting og betre flyt. Filmen er god på å skildre livet til ein eks-narkoman og noverande alkoholikar. Det skulle tatt seg ut å klare å slutte med begge delar. Og som sagt, den nye generasjonen.
