
Dirty Rotten Scoundrels
Ein britisk svindlar lev livet i Frankrike ved å lure rike, vaksne kvinner til å tru at han er ein prins. Michael Caine spelar denne glatte, stilfulle typen, som har stor suksess i å få økonomisk støtte til sine falske velgjerdssaker.
Så dukkar ein yngre, brå og svindlar i liten skala opp, spelt av Steve Martin. Amerikansk, bråkete og ein like typisk karakter frå sin side av verda som Michael Caine er frå si. Han er ein trussel for briten, som ser eit samarbeid som måten å få amerikanaren ut av rike Beaumont-sur-Mer på.
Det eg har sansen for med Dirty Rotten Scoundrels er konkurransen og dermed samspelet mellom Michael Caine og Steve Martin. Dei skal alltid overgå kvarandre. Og filmen går seg heller aldri vill i usannsynlege kompliserte forsøk på å føre andre bak lyset. Visst er det god luring her, men Dirty Rotten Scoundrels prøver aldri å vere for smart. I motsetning til filmar som har eit komplisert nett av ei historie og må forklare alt på slutten for å vise kor smarte dei er.
Det er ikkje nødvendig å lure publikum heile tida for at svindelen skal vere morosam. Roger Ebert på RogerEbert.com (rogerebert.com) meiner enkelte vendingar er lette å sjå føre seg, men at kjemien mellom Steve Martin og Michael Caine gjer filmen god. Han trekker også fram korleis Glenne Headly gir dei motstand. Det er nettopp samspelet eg likar. Konkurransen mellom karakterane gir meir enn eit stadig meir innvikla nett av forklaringar ville ha gjort.
Samtidig som dette er ein god film som pressar oppover mot neste trinn i rangeringa, er det på sett og vis ikkje meir enn ein som forventa god, ikkje fantastisk, komedie.
