
Drag Me to Hell
Drag Me to Hell er ein tur tilbake til ein sjanger fans av Sam Raimi kjenner han veldig godt frå med Evil Dead-filmane. Det er skrekkfilm, men samtidig noko med forma som gjer det smått komisk, nok til at du ikkje slit ut stolen i mangel på original handling.
Råvelde av djevelen er ingen ny ting. Samtidig er Drag Me to Hell eit meir seriøst forsøk på sjangeren enn Evil Dead-filmane, utan at det gjer dei direkte moglege å samanlikne. I blant blir han litt anonym og platt, men for det meste er filmen god på akkurat det han skal vere.
At historia er føreseieleg, hindrar ikkje gleda for Thomas Caldwell på Cinema Autopsy (blog.cinemaautopsy.com). Han meiner lyden, kamerarørslene og dei overdrivne ekle innslaga gjer skrekken morosam å oppleve. Eg finn også mykje av styrken i denne blandinga. Filmen treng ikkje finne opp demonhistoria på nytt når utføringa gir nok energi, sjølv om eg opplever enkelte parti som meir anonyme enn han gjer.
