
Driving Miss Daisy
Driving Miss Daisy er ein god film som tek opp historiske rasespørsmål i små dosar. Resten av opplevinga er lun, med plass til humor. Eg likar at desse delane kan finnast i den same historia.
Daisy Werthan (Jessica Tandy) er ei eldre kvinne i Atlanta som ikkje lenger får køyre sjølv. Sonen tilset Hoke Colburn (Morgan Freeman) som sjåfør. Ho er motvillig, men forholdet mellom dei får tid til å endre seg gjennom mange år.
Eg får glede av den fine stemninga utan at filmen blir heilt laus frå samfunnet rundt. Rasespørsmåla er der, men er ikkje det einaste menneska skal gi oss. Det gir rom for eit meir kvardagsleg forhold å følge.
Roger Ebert legg på RogerEbert.com (rogerebert.com) vekt på kor mykje som blir formidla gjennom kroppsspråk og tonefall. Han meiner filmen tek seg tid til å utforske dei to. Det er eit nyttig perspektiv på ein film som ikkje må gjere alt tydeleg gjennom replikkar.
For meg fungerer både humoren og det alvorlege i dette møtet. Filmen er fin å sjå, og dei små dosane med historie gir kvardagen ei ramme som betyr noko.
