
Drømmeslottet
Det er lett å forstå draumen i Drømmeslottet. Tre ektepar vil bu saman med barna sine og leve som ein stor familie. Dei har kjent kvarandre sidan skulen. Då burde dei vel vite kven dei flyttar inn med?
Etter nesten eit år med oppussing nærmar jubileumsfesten seg. Huset skal bli ferdig, og fellesskapet skal feirast. Men irritasjon og usemje har også fått tid til å samle seg. Festen gir dei høve til å komme fram.
Filmen er ein del av trilogien der Svend Wam og Petter Vennerød ser på 68-generasjonen og ideala deira. Åpen framtid og Adjø solidaritet høyrer også til. Her blir politikken konkret gjennom spørsmålet om korleis folk skal leve saman. Det er lettare å dele ein draum enn å dele ein kvardag.
På Speilet (speilet.net) blir filmen lesen med stor begeistring. Omtalen legg vekt på korleis personlege behov og velstand pressar dei felles ideala. Det gir ei nyttig ramme for konfliktane. Det er ikkje berre eit hus som skal pussast opp. Dei prøver også å halde liv i ei førestilling om kven dei er.
Eg er meir lunken til heilskapen. Drømmeslottet har noko å ta tak i, særleg avstanden mellom det bebuarane vil og det samlivet krev. Men eg kjem ikkje frå han med den same begeistringa som omtalen på Speilet gir uttrykk for.
