
Dumbo
På ein dårleg IMAX-kino i New York såg eg ein smått skuffande Dumbo frå 2019. Eg skjønar kva Tim Burton prøvde på her. Med ein dystrare variant av Dumbo. Men han rotar seg bort. Og filmen ser ikkje bra ut. Det skal vere ei rørande historie om ein liten elefant med store øyre, men det verkar som Dumbo ikkje er hovudrolla i si eiga forteljing.
Filmen har eit gjennomført visuelt uttrykk som ein lett kjenner att som Tim Burton sitt. Eg likar tidlege Tim Burton-filmar, men etter kvart som han tok meir og meir i bruk dataanimasjon så har eg mista interessa for filmane hans.
Dumbo har på sett og vis ein stil. Men han er kald og distansert. Det passar dårleg til varmen i den originale historia. Men det er sidan eg forventa at Dumbo skulle vere meir som den gamle Disney-filmen var.
Darren Bevan på Darren’s World of Entertainment (darrens-world-of-entertainment.blogspot.com) meiner dei mange menneska og sidehistoriene tek plass frå kjernen i forteljinga. Han finn likevel ekte magi når Dumbo flyg åleine, og rosar noko av Tim Burton sitt visuelle uttrykk. Eg blir mindre sjarmert av heilskapen. Det store apparatet rundt elefanten gjer det vanskelegare å kjenne varmen eg saknar frå den gamle filmen.
Eg sakna sjarmen. Det heile blir for alvorleg. Det er ikkje ei katastrofe av ein film.
