
En håndfull tid
En håndfull tid er uvanleg direkte i måten han viser fødsel, alderdom og død på. Eg er litt usikker på kva det gjer med opplevinga mi. Det er noko eg set pris på, men også noko som kan ta merksemda bort frå menneska.
Gamle Martin (Espen Skjønberg) blir oppteken av minna om ungdomskjærasten Anna (Camilla Strøm Henriksen). Han vil tilbake til Vestlandet, der dei ein gong reiste saman. Filmen vekslar mellom reisa hans som gammal og livet som ung, då Martin blir spela av Nicolay Lange-Nielsen.
Dei to historiene blir knytte tydeleg saman. Sjølv om det ligg fleire tiår mellom dei, er det lett å forstå sambandet. Kjærleiken får plass både som noko levd og som eit minne som ikkje vil sleppe taket. Det er eit fint grunnlag for dramaet.
Eg likar også at filmen ikkje vik unna det kroppslege. Fødsel og død blir viste meir rett fram enn eg er van med. Samtidig spør eg meg om det er sjølve uvana som får meg til å merke desse scenene så godt. Blir eg trekt nærare historia, eller berre oppteken av kva filmen vel å vise?
På Kulturbloggen til Guffen (kulturguffen.blogspot.com) blir natur, blod og nakenbading lesne som ei opphoping av klisjear. Det er ein langt strengare dom enn min. Eg finn eit fint kjærleiksdrama her, men kjenner igjen at verkemidla kan bli meir påfallande enn kjenslene.
Det største problemet mitt er likevel rytmen. Filmen går langsamt, utan at eg kjem i den stemninga alvoret krev. Eg forstår kva som står på spel for Martin. Eg kjenner det berre ikkje sterkt nok.
