Hopp til hovedinnhold
Plakat for Engelen (2009)

Engelen

Film
4

Engelen er ein god film som eg ikkje gav den merksemda han fortente. Eg sat med datamaskina på fanget og fekk ikkje levd meg ordentleg inn i historia. Det er eit litt dårleg utgangspunkt for å seie noko om kor sterkt eit drama verkar. Likevel var det fleire kvalitetar eg fekk med meg.

Lea (Maria Bonnevie) har ei oppvekst prega av utryggleik og eit vaksenliv der rusen tek mykje plass. Når ho sjølv blir mor, blir spørsmålet om omsorg vanskelegare. Filmen ser både på det ho har med seg, og på kva ho klarer å gi vidare.

Eg venta meg noko kaldt og dystert. Historia er tragisk, men måten ho blir fortalt på, er meir prega av omtanke enn eg hadde sett for meg. Margreth Olin viser interesse for menneska bak handlingane. Eg opplever at filmen er meir oppteken av uretten Lea blir utsett for, enn av å fordele skuld.

Omtalen på Dagbladet (dagbladet.no) trekker fram fotograferinga, musikken og verdigheita i framstillinga. Der blir filmen også opplevd som djupt rørande. Eg merka den vakre forma, men kom ikkje like nær kjenslene. At eg sat ukonsentrert, gjer det vanskeleg å legge den avstanden på filmen.

Det er noko fint ved at ei slik historie kan forteljast utan å gjere menneska berre til summen av problema sine. Eg blei aldri så gripen som eg kanskje kunne ha blitt. Men også gjennom mi eiga manglande konsentrasjon var det lett å sjå at Engelen var verdt å få med seg.