
Fair Play
Fair Play får meg med i starten, men klarer ikkje heilt å halde på interessa. Ei stund har filmen noko av preget til ein thriller frå 1990-talet. Sex og karriereambisjonar er ei blanding som lovar problem, og her ligg det an til at problema skal bli med heim frå kontoret. Eg ventar på at den første uroa skal utvikle seg. Det tek litt for lang tid.
Emily (Phoebe Dynevor) og Luke (Alden Ehrenreich) arbeider i det same hedgefondet. Dei er også kjærastar, men det får ikkje arbeidsgivaren vite. Då ho får ei forfremjing han hadde håpa på, blir forholdet sett på prøve. Han må forhalde seg til at ho no har ei stilling over han. Ho må handtere både den nye jobben og reaksjonen hans. Ei hending som burde vere positiv for den eine, blir dermed vanskeleg for begge.
Dette er eit greitt grunnlag for ein thriller. Dei har allereie noko å skjule på jobben, og no får dei ein konflikt dei ikkje kan legge frå seg når arbeidsdagen er over. Eg treng ikkje eit stort handlingsreferat for å forstå korleis det kan gå gale. Opninga gir meg nok å bli nysgjerrig på. Men etter kvart merkar eg at eg ventar meir på neste steg enn eg blir engasjert i det som skjer. Filmen har etablert spenninga. Eg vil at han skal bruke henne til noko meir.
Det som blir ei venting for meg, fungerer som ei oppbygging for Ruth Maramis på FlixChatter (flixchatter.net). Ho meiner uroa veks gjennom filmen og får ein effektiv slutt. Samtidig synest ho noko av oppstyret rundt forlovingsfesten blir overdrive. Eg er mindre overtydd av det filmen til slutt gjer med konflikten. Når eg alt har blitt litt utolmodig, skal det også meir til for at avslutninga skal vege opp for det.
Og den avslutninga fungerer dårleg for min del. Utan å gå inn på kva som skjer, synest eg slutten er sånn passe på trynet. Han øydelegg mykje av inntrykket av ein film som elles er nokså grei. Fair Play har ei opning eg likar og eit premiss eg gjerne følger, men heilskapen blir middels. Eg fekk ikkje nok igjen for å vente på at dette skulle dra seg til.
