Hopp til hovedinnhold
Plakat for Final Destination 2 (2003)

Final Destination 2

Film
3

Final Destination 2 heldt seg tett på oppskrifta frå den første filmen, men med ein start som verkeleg set tonen. Eit brutalt og godt koreografert trafikkuhell er både skremmande og underhaldande. Det er tydeleg at filmen først og fremst vil overraske og sjokkere, og der lukkast han ganske godt.

Handlinga er enkel, men effektivt. Nok ein gong prøver ein gruppe overlevande å lure døden etter eit framsyn har redda dei frå den første store katastrofa. Det er ikkje mykje djupn i karakterane, men dei fungerer i rollene sine.

Gleda ligg mest i å sjå korleis dei ulike dødsfalla blir løyst. Her er filmen kreativ, og stundom nesten komisk i kor grotesk detaljert alt blir. Det finst ei viss glede i korleis han vekslar mellom spenning og svart humor.

Michael Gingold på Fangoria (fangoria.com) meiner mykje av moroa ligg i korleis filmen lokkar oss til å gjette kva som skal gå gale, og så legg inn falske alarmar. Han finn personane grunne, men synest den oppfinnsame utføringa leverer. Det passar godt med blandinga av spenning og svart humor eg likar. Me blir sittande og vente på løysinga i kvar scene, nesten som på ei mørk vits, framfor å følge eit særleg djupt drama.

Som oppfølgar tilfører han litt nytt, blant anna ved å bygge vidare på mytologien frå den første filmen, men det er framleis ikkje meir enn ein variasjon over same tema. Om du likte den første, og tåler litt blod og galskap, så leverer Final Destination 2 akkurat det du forventar. Kanskje ikkje meir, men heller ikkje mindre.