
Finding Neverland
Dei som spelar gutane, er noko av det eg likar best ved Finding Neverland. Peter Llewelyn Davies (Freddie Highmore) og Michael Llewelyn Davies (Luke Spill) gir filmen gode prestasjonar. Heilskapen blir ein grei film, med fleire sider eg setter pris på.
James Matthew Barrie (Johnny Depp) møter Sylvia Llewelyn Davies (Kate Winslet) og sønene hennar. Vennskapet blir ei inspirasjonskjelde til Peter Pan. Filmen gir ei dramatisert forteljing om korleis fantasi og leik kan bli til ei historie.
Eg synest han er søt utan å bli klissete. Nærleiken blir ikkje gjort til eit spørsmål om openberr seksualitet. Det er handling og samspel mellom menneska som gir han noko.
Kryssklippinga i hagen, når dei leikar indianar og cowboy, er stilig. Den gir leiken ei form som lar fantasien kome inn i det me ser. Det er eit konkret grep eg har glede av.
Benn Farrell rosar nettopp framstillinga av fantasien på The official movie blog of Benn Farrell (wheresthehumanity.wordpress.com). Han meiner ho glir godt inn i livet til barna, men synest slutten dreg kjenslene for langt. Eg får eit meir nøkternt inntrykk av filmen samla, men likar fleire av dei same sidene.
Det er særleg barna og leiken eg tar med meg vidare. Dei gir nok til at eg har glede av filmen, sjølv om han ikkje blir ei stor oppleving for meg.
