
For the Birds
For the Birds er utruleg morosam. Det er nydelege figurar her, og Pixar får ein heil liten konflikt ut av ein telefonvaier. Eg synest dette er ein av dei kortfilmane der alt verkar å ha funne plassen sin.
Ei rekke småfuglar sit tett saman på vaieren. Så får dei besøk av ein langt større fugl som vil slå seg ned saman med dei. Han verkar ikkje heilt klar over kor lite velkomen han er. Dei andre har desto klarare meiningar om besøket.
Det eg likar, er kor mykje som blir formidla gjennom reaksjonane. Fuglane treng ikkje forklare kva dei meiner. Blikk, rørsler og små lydar er nok til å vise både irritasjonen i flokken og den store fuglen sitt langt enklare ønske om selskap.
Rachel Wagner framhevar på Rachel’s Reviews (rachelsreviews.net) at dei små fuglane får ulike personlegdommar sjølv om dei berre kvitrar. Ho likar også kor nøgd den store fuglen er. Det er noko av det same som gjer figurane så gode for meg. Me ser skilnaden mellom dei med ein gong.
Her synest eg Pixar har kome fram til ei meir komplett kortfilmform. Premisset er lite, men filmen treng heller ikkje meir. Han har figurar eg får glede av og ein konflikt som gir mykje humor. Eg sit igjen med eit langt større smil enn den vesle historia kanskje skulle gi grunnlag for.
