
Game of Death
Me veit nesten ikkje kva me skal meine. Dette er ein film som eksisterer på trass, meir enn som eit gjennomarbeidd prosjekt. Med Game of Death prøvde dei å lage ein heil film av eit uferdig prosjekt. Det merkar eg tydeleg. Bruce Lee døydde før han rakk å spele inn meir enn nokre minuttar med det som skulle bli hans mest ambisiøse film, og resten er limt saman av stand ins, arkivopptak og ei historie som ikkje heng på greip.
Mykje av filmen blir å lure på om me ser Bruce Lee, eller ein av dobbeltgjengarane? Dei prøver seg med solbriller, rare vinklar og til og med ekte opptak frå gravferda hans. Likevel er det eit eller anna fascinerande ved det heile, eit slags kaos av kung fu, 1970-talsestetikk og ufrivillig humor.
Men dei siste tjue minuttane er grunnen til at ein bør sjå filmen. Då kjem den ikoniske scena der Bruce Lee i gul drakt slåst.
Avslutninga får òg størst vekt på The Breathing Dead (breathingdead.wordpress.com). Omtalen meiner dei siste kampane delvis veg opp for dei dårleg skjulte dobbeltgjengarane og den usamanhengande historia, og trekker fram samspelet mellom fart og tilpassing i kampstilen til Bruce Lee. Det passar med kjensla mi av ein film som må ventast gjennom for å nå det viktige. Dei ekte opptaka har ein kvalitet som gjer resten endå meir underleg å sjå på.
