
Gledelig jul
Familien samlar seg til jul, og det blir ikkje berre julefred. Gledelig jul har eit ganske uoriginalt utgangspunkt. Eit humoristisk manus gjer likevel at eg får noko ut av det.
Vaksne barn kjem heim til foreldra på garden, med eigne familiar og eigne problem. Dei skal vere saman, og det som har vore vanskeleg andre stader, blir ikkje mindre vanskeleg av at alle no er under same tak. Her ligg det godt til rette for konfliktar og bråk.
Det er humoren som reddar filmen for meg. Eg treng ikkje eit nytt premiss for kvar julekomedie, men noko må fungere når ein først har samla denne familien. Her er det nok morosamt i manuset til at opplegget ikkje berre blir ei rekkefølge av kjende problem.
Pål Frostad trekker på Filmkikk (filmkikk.no) fram dei artige replikkane og at filmen ikkje tar seg sjølv høgtideleg. Han finn meir å glede seg over enn eg gjer, men poenget om manuset er relevant for det som også held filmen oppe hos meg.
Det held berre sånn passe langt. Eg får ein kurant komedie med familie, jul og tullball. Nokre gode replikkar hjelper, men gjer ikkje heile samlinga til noko meir særmerkt.
