Hopp til hovedinnhold
Plakat for Godzilla (1998)

Godzilla

Film
2

Det er lett å skjøne kvifor Godzilla har blitt eit irritasjonsmoment for mange fans. Det er ein film som tek eit ikonisk monster og gjer det om til ein generisk, datagenerert skapning som spring rundt i New York medan folk ropar og bygningar eksploderer. Det som ein gong var eit symbol på atomfrykt, er her blitt ein firbeint klisjé med uendeleg appetitt på fisk og ei evne til å forsvinne mellom skyskraparar.

Det er ikkje det at filmen er heilt utan underhaldning. CGI-effektane er imponerande nok, og det er ei viss glede i å sjå byen bli øydelagt av eit enormt vesen. Men alt er så overflatisk, så retningslaust, og det er altfor mange karakterar som ikkje tilfører noko anna enn støy og forvirring.

Matthew Broderick gjer så godt han kan i hovudrolla, men han får lite å jobbe med. Verken karakterane eller historia har djupn, og mykje av filmen verkar meir som ein dårleg kopi av Jurassic Park enn noko som har med Godzilla å gjere.

Som monsterfilm fungerer han som lett underhaldning og tek seg godt ut på kino. Det er rett og slett for lite personlegdom, for lite brodd, og for mykje støy.

Problemet handlar også om kva slags monster dette har blitt. Skribenten på From the Sidelines (from-the-sidelines.blogspot.com) meiner at den fryktinngytande krafta frå dei japanske filmane er erstatta av eit langt meir ordinært dyr. Han er dessutan langt mindre imponert over effektane enn eg er. Me møtest likevel i kritikken av manglande særpreg. Når skapningen mistar personlegdomen sin, er det ikkje nok å fylle byen med meir jakt, fleire eksplosjonar og endå fleire avslutningar.